PRAVDA? Portishams Russlandsblogg

Den 28. juni 2013 hadde Vladimir Fortov, nyvalgt president for Russlands vitenskapsakademi, en dårlig dag. Det hadde uten forvarsel dukket opp et lovforslag om omorganisering av Akademiet i Dumaen (nasjonalforsamlingen), uten at noen visste hvor det kom fra. Hovedgrepet var å overføre forvaltningen av Akademiets over 400 forskningsinstitutter med tilhørende eiendommer til et nytt statlig organ og slik styre mer av pengestrømmene utenom de mektige instituttlederne. Det ble mumlet om at inntekter fra Akademiets store eiendomsmasse ikke alltid havnet der de skulle, og generelt skjedde fordelingen av midler gjennom lite gjennomsiktige beslutningsprosesser. Instituttlederne var og er gjerne godt voksne menn med sin beste forskning bak seg. Et eksempel er Fortovs motkandidat i presidentvalget, den da 83 år gamle nobelprisvinneren Zjores Alfjorov, som blant annet uttalte i valgkampen at internett er et leketøy for barn. Jeg har selv hørt et annet høytstående akademimedlem argumentere mot me...

Under den kalde krigen var det to supermakter i verden også innenfor vitenskap: USA og Sovjetunionen. I USA hadde Vannevar Bushs rapport Science – The Endless Frontier (1945) staket ut kursen for en satsing på forskning for å sikre teknologisk, økonomisk, militær og medisinsk utvikling. Rapporten førte blant annet til etableringen av National Science Foundation. I Sovjetunionen var beslutningsprosessene mindre gjennomsiktige, men landet satte inn enorme ressurser på prioriterte områder, og Gagarins romferd i 1961 var en triumf som ga gjenklang verden over. ITER, den eksperimentelle fusjonsreaktoren som nå er under bygging i Frankrike i et samarbeid mellom 35 land, bygger på et design utarbeidet av de sovjetiske forskerne Andrej Sakharov og Igor Tamm på 1950-tallet. Også i dag er det to supermakter innenfor forskning: USA og Kina. For eksempel står de for henholdsvis 14,7% og 17,5% av de vitenskapelige artiklene innenfor realfag og teknologi som er registrert i databasen Scopus, mens...

Aleksej Navalnyj hadde kone og to barn. For litt over tre år siden var han i sikkerhet i Vesten etter å ha blitt behandlet for forgiftning, sannsynligvis et drapsforsøk iscenesatt av makthaverne i Kreml. Likevel valgte han å reise tilbake til Russland, der han måtte vite at han kom til å bli forfulgt og fengslet. Den 16. februar døde han i fengselet, 47 år gammel. Navalnyj markerte seg som opposisjonspolitiker i forbindelse med demonstrasjonene på Bolotnaja-plassen i Moskva i 2011-12. I 2013 stilte han som kandidat i borgermestervalget i Moskva og fikk 27 % av stemmene. Om dette hersker det flere teorier. Én går ut på at Putin lot Navalnyj stille opp slik at han kunne ta stemmer fra den populære sittende borgermesteren, Sergej Sobjanin. Dermed unngikk Putin at Sobjanin fikk flere prosent av stemmene enn han selv fikk i presidentvalget året før. Han ville selvsagt aldri ha tillatt Navalnyj å vinne. Ved alle senere valg har Navalnyj vært avskåret fra å delta på grunn av alle dommene ha...