Russisk forskning - bakteppe

Under den kalde krigen var det to supermakter i verden også innenfor vitenskap: USA og Sovjetunionen. I USA hadde Vannevar Bushs rapport Science – The Endless Frontier (1945) staket ut kursen for en satsing på forskning for å sikre teknologisk, økonomisk, militær og medisinsk utvikling. Rapporten førte blant annet til etableringen av National Science Foundation. I Sovjetunionen var beslutningsprosessene mindre gjennomsiktige, men landet satte inn enorme ressurser på prioriterte områder, og Gagarins romferd i 1961 var en triumf som ga gjenklang verden over. ITER, den eksperimentelle fusjonsreaktoren som nå er under bygging i Frankrike i et samarbeid mellom 35 land, bygger på et design utarbeidet av de sovjetiske forskerne Andrej Sakharov og Igor Tamm på 1950-tallet.

Også i dag er det to supermakter innenfor forskning: USA og Kina. For eksempel står de for henholdsvis 14,7% og 17,5% av de vitenskapelige artiklene innenfor realfag og teknologi som er registrert i databasen Scopus, mens det er et langt sprang ned til Storbritannia på tredje plass med 4,7%. Russland ligger på på 9. plass med 2,8%. Ser vi på listen over verdens 500 kraftigste superdatamaskiner, viktige blant annet for utviklingen av kunstig intelligens, har USA 161 og Kina 104. Russland har 7. Den raskeste russiske datamaskinen er på 36. plass og tilhører nettportalen Yandex.

Yandex er et eksempel på at Russland er bedre på programvare enn på maskinvare. Portalen har en rekke elegante applikasjoner som er fullt på høyde med og ofte bedre enn tilsvarende vestlige, som kart, reiseplanlegger/trafikk, drosje eller vær. Pr. 2018 hadde Yandex kontorer i 30 land og var den tredje største søkemotoren i verden etter Google og Bing. Etter et mislykket oppkjøpsforsøk fra Russlands største bank Sberbank i 2018 ble det etablert en styringsstruktur som legger begrensninger på selskapets frihet og dermed innovasjonsevne.

Med sin sentraliserte økonomi (som vil bli tema for senere blogginnlegg) mangler Russland den underskogen av små og mellomstore bedrifter som trengs for å omsette forskningsresultater i produkter. Sett med vestlige øyne er dette for eksempel synlig innenfor forbrukerelektronikk. Det finnes ingen russiskproduserte PCer eller smarttelefoner som kan konkurrere med de utenlandske, og elbiler finnes knapt i det hele tatt. Apples nye M3-brikker har en transistorstørrelse på bare 3 nanometer; Russland er lysår unna dette. I stedet satses det videre innenfor det noen har kalt det 20. århundres teknologier: atom-, laser- og romteknologi, samt generelt forskning med militære formål. For noen år siden var det debatt om dette, men den har nok stilnet nå.

I sovjettiden var det ingen åpne utlysninger av forskningsmidler og ingen peer review; alt var sentralstyrt. Slikt snus ikke over natten. Etter Sovjetunionens fall i 1991 fulgte dessuten noen år med økonomisk kaos der forskningsinstitusjoner og forskere måtte klare seg som best de kunne. Mange dro til utlandet. Andre ble reddet av donasjoner fra amerikanske stiftelser som Soros Foundation. Som takk har disse senere blitt erklært som «fremmede agenter» eller «uønskede organisasjoner» og i praksis utvist fra landet.

Innenfor humaniora og samfunnsvitenskap startet det post-sovjetiske Russland nærmest fra grunnen. I 1992 etablerte Jaroslav Kuzminov Den høyere skolen for økonomi med mål om at den skulle bli et samfunnsvitenskapelig universitet etter vestlig modell. I 2021 gikk han av som rektor som resultat av tiltagende politisk press og stadig mer innskrenket akademisk frihet, til tross for tette bånd til regimet gjennom ekteskapet med sentralbanksjef Elvira Nabiullina, kanskje Putins viktigste økonomiske rådgiver. Andre ledende økonomer, som Sergej Gurijev og Konstantin Sonin, har for lengst flyttet til utlandet av hensyn til sin egen personlige sikkerhet.

Putins bruk av historien for å legitimere dagens politikk blant annet i forhold til Ukraina har gjort historiefaget spesielt utsatt. Det er et erklært mål å oppdra ungdom til patriotisme, og innholdet i faget er under streng politisk kontroll. Både på Krim og i Donbas har Russland brukt store ressurser på å sikre at ungdommen lærer «riktig» versjon av historien; en av de første «hjelpesendingene» til Donbas inneholdt 17 tonn med skolebøker. På den måten innpodes elevene med holdninger som det vil ta generasjoner å snu.   

Russland er et stort land og har sin andel av talentfulle vitenskapsmenn og -kvinner. I 2014 stakk for eksempel ett og samme institutt under det russiske Vitenskapsakademiet – Landau-instituttet utenfor Moskva – av med både Abel-prisen i matematikk og Kavli-prisen i astrofysikk. Fysikk er paradegrenen fremfor noen, og tradisjonelt har det arbeidet mange russiske forskere på store internasjonale infrastrukturprosjekter som CERN og Large Hadron Collider. Mange russere, også i kretsen rundt Putin, vil fortsatt tenke på Russland som om ikke en supermakt, så i hvert fall en stormakt innenfor forskning. I de neste blogginnleggene skal vi se nærmere på realitetene bak en slik påstand.