Oligarker og andre eliter

Kongeskipet «Norge» har et mannskap på 54, hvorav to tredeler er vernepliktige soldater. Yachten til den russiske oligarken Alisher Usmanov har et fast mannskap på minst 80, noen kilder sier så mye som 96. Usmanov har riktignok ikke så mye glede av yachten for tiden, siden den er tatt i arrest i Tyskland som et ledd i vestlige sanksjoner mot Russland i forbindelse med krigen i Ukraina. Han har til og med problemer med å få betalt mannskapet lønn.

Usmanov er typisk for det vi kan kalle første generasjons russiske oligarker ved at formuen hans bygger på utvinning av råvarer, nærmere bestemt metaller. Andre kjente navn i denne gruppen er Vladimir Potanin, Oleg Deripaska, Boris Berezovskij og ikke minst Roman Abramovitsj, som har hatt en bemerkelsesverdig forretningskarriere fra salg av bade-ender til å bli eier av fotballklubben Chelsea. Berezovskij flyttet senere til London, der han døde under uklare omstendigheter i 2013. På ymse vis har disse mennene (for det er menn) tilvendt seg enorme rikdommer som tidligere tilhørte staten og dermed det russiske folket. Dette ble muliggjort av en storstilt privatisering av statlige virksomheter på 1990-tallet som kom helt ut av kontroll. Noen utnyttet sine posisjoner i makthierarkiet ved Sovjetunionens oppløsning; andre profiterte på vennskap med Jeltsin-familien. Andre igjen var bare smarte og skruppelløse i en kaotisk situasjon. Mens de mest kjente av de amerikanske superrike, som Jeff Bezos og Elon Musk, Bill Gates eller Mark Zuckerberg, står bak mer eller mindre revolusjonerende teknologiske gjennombrudd, har deres russiske motparter bare trengt å grave i jorda. Der har de funnet olje og gass, men også gull, nikkel, aluminium og en rekke andre metaller og mineraler.

Den andre hovedgruppen av oligarker har blitt rike i løpet av Putins presidentperiode, hovedsakelig gjennom statskontrakter. Den fremste representanten for denne gruppen er kanskje presidentens barndomsvenn og tidligere judopartner Arkadij Rotenberg. Selskapene til Rotenberg bygde broen til Krim over Kertsj-stredet, fikk kontrakter i forbindelse med Sotsji-OL tilsvarende prisen av hele de foregående lekene i Vancouver, og leverer ellers alt fra skoleuniformer, -busser og -bøker til bygging av gassrørledninger og banktjenester. Men metoden brukes på alle nivåer. Da Putins yngste datter Katerina Tikhonova giftet seg med den relativt ubeskrevne Kirill Sjamalov, ble han plutselig medeier av et nytt selskap som fikk statskontrakter for milliarder av kroner. Samtidig drypper det på dem som tildeler kontraktene og i siste instans antakelig på presidenten selv, selv om det siste er vanskelig å bevise.

Siden tidlig i Putins presidentperiode har det eksistert en forståelse mellom presidenten og de viktigste oligarkene om at de får holde på med sitt så lenge de ikke blander seg inn i politikken eller truer hans posisjon på andre måter. Bryter de avtalen, er konsekvensene brutale. Det viste fengslingen i 2005 av Mikhail Khodorkovskij, grunnlegger og hovedeier av oljeselskapet YUKOS og på det tidspunktet regnet som Russlands rikeste mann. Khodorkovskij hadde blant annet sponset politiske partier og også offentlig lekt med tanken på å gå inn i politikken selv. Han ble benådet forut for Sotsji-OL, men satt nesten ti år i fengsel, og YUKOS ble plyndret og verdiene lagt over i det statlige Rosneft’, bestyrt av en av Putins aller nærmeste og mest lojale medarbeidere, Igor Setsjin.

Med råvareutvinning som grunnmur har oligarkene bygd opp enorme konglomerater med grener til telekommunikasjon, finans (banker) og ikke minst media. De har flyttet store summer til utlandet og sender gjerne også barna sine dit. I situasjoner med ekstraordinære finansieringsbehov, som f. eks. OL i Sotsji, kan Putin bruke dem som redskap ved rett og slett å beordre dem til å bidra – i vissheten om at de som regel får pengene igjen og vel så det. Blant folk flest er både oligarkene selv og privatiseringsprosessene på 1990-tallet upopulære, noe Putin vet å utnytte om nødvendig.

Oligarki betyr «fåmannsvelde». Slik sett gir ikke betegnelsen en presis beskrivelse av situasjonen i Russland. For det første er landet nå et enmannsvelde, et totalitært diktatur. For det andre er ikke oligarkene som sådan en del av makteliten. Den domineres av siloviki – folk med bakgrunn fra sikkerhetstjenestene og det militære – samt Putins gamle venner fra St. Petersburg. Alt tyder på at den egenskapen han setter høyest, ikke er dyktighet, men lojalitet. Setsjin inngår i begge gruppene. Andre fremtredende siloviki er Nikolaj Patrusjev, inntil nylig sektretær for Det nasjonale sikkerhetsrådet, Sergej Shoigu, som har overtatt denne stillingen etter mange år som først kriseminister og deretter forsvarsminister, og sjefene for FSB, Etterforskningskomiteen og nasjonalgarden (Rosguardia). Petersburg-klikken inkluderer blant andre Jurij Kovaltsjuk, hovedeier av Bank Rossija og ofte kalt Putins personlige bankier.

Russland beskrives ofte som et «kleptokrati», der de rike stjeler verdier i stedet for å skape dem. Mange mener at Putin i realiteten er en av verdens rikeste menn. Det er mulig, men det er neppe økonomiske motiver som driver ham. Som med alt annet har han imidlertid underlagt oligarkene sin absolutte makt.