Syria

Min russiske språklærer spurte meg en gang om hvordan vi i Vesten så på Bashar-al-Assad. Hun ble svært overrasket da jeg svarte at han ble ansett som en brutal diktator som sannsynligvis var skyld i forbrytelser mot menneskeheten ved å bruke kjemiske våpen mot sitt eget folk. I russiske medier, fortalte hun, ble han fremstilt som en verdifull alliert og en velutdannet og kultivert person.

Dette er snart ti år siden, men bildet av Assad har neppe endret seg særlig på noen av sidene. Overfor russerne har president Putin brukt engasjementet i Syria som bevis på russisk innflytelse på den globale arenaen, og som ett av flere eksempler på at Russland har måttet «rydde opp» etter vestlig innblanding (andre er Irak og Libya). Da Russland gikk inn i Syria i 2015, var det derimot etter anmodning fra landets leder og derfor legitimt. Putin har også fremhevet verdien av at de russiske styrkene i Syria har fått verdifull kamptrening i virkelige situasjoner. Ifølge Guardian har Russland nedlagt veto i FNs sikkerhetsråd 17 ganger for å beskytte Assad-regimet. Som takk for sin omfattende militære og politiske støtte har de blant annet fått etablere to militærbaser i landet.

Russland har med andre ord investert mye prestisje og kapital i Syria, og fallhøyden er tilsvarende stor. De første reaksjonene på Assads fall i de statskontrollerte mediene har vært avventende. I sitt ukentlige nyhetsprogram Vesti nedeli søndag 8. desember kalte Putins sjefspropagandist Dmitrij Kiseljov det en «gåte» (zagadka) at syriske regjeringsstyrker ikke forsvarte seg hardere til tross for at de var overlegne i antall og utstyr (budskap: det var deres skyld!). Han understreket at Russland ikke hadde deltatt i kamper i Syria med bakkestyrker, bare med luft- og sjøstridskrefter (budskap: det var ikke vår skyld!). Nå sto Russland i kontakt med alle relevante væpnede opposisjonsgrupper (budskap: vi er med der det gjelder!). Deretter var det raskt over til «spesialoperasjonen» i Ukraina og nyheten om at det nye hypersoniske rakettvåpenet «Oresjnik» også skal utplasseres i Belarus. Kiseljov listet opp hvor raskt det kan nå forskjellige NATO-relaterte mål, f.eks. Helsinki på under fem minutter (budskap: bare pass dere!). Putin har gjentatte ganger understreket at det ikke finnes noe forsvar mot dette våpenet og at Vesten ikke har noe tilsvarende.

Det skal bli interessant å se hvordan Putin vil forsøke å unngå at Assads fall blir stående som et nederlag for Russland, både reelt og symbolsk. Igjen gir de siste dagenes hendelser også grunn til å spørre hvor godt informert han er, selv om knapt noen kunne forutse hvor raskt det syriske regimet ville klappe sammen. Ved siden av sin faktiske betydning som en pålitelig alliert i det ustabile Midtøsten har Syria vært viktig som symbol på Russlands rolle som geopolitisk aktør. Dette kan igjen ses på som en del av Putins kontrakt med det russiske folket. Gjennom de første ti årene av sin regjeringstid sto han for orden og stabilitet etter de kaotiske 1990-årene, kombinert med jevn velstandsøkning finansiert av høye olje- og gassinntekter. Da økonomien ikke tillot dette lenger, måtte han tilby noe annet i stedet, og han har gradvis forsøkt å bygge opp bildet av et stort og mektig Russland som forsvarer tradisjonelle verdier mot vestlig forfall, grådighet og aggresjon.

Siden fullskalainvasjonen i februar 2022 har manglende militær fremgang i Ukraina gjort det stadig vanskeligere å opprettholde dette bildet. Hva skal han finne på nå?