Russisk forskning: Forgubbing og isolasjon

Den 28. juni 2013 hadde Vladimir Fortov, nyvalgt president for Russlands vitenskapsakademi, en dårlig dag. Det hadde uten forvarsel dukket opp et lovforslag om omorganisering av Akademiet i Dumaen (nasjonalforsamlingen), uten at noen visste hvor det kom fra. Hovedgrepet var å overføre forvaltningen av Akademiets over 400 forskningsinstitutter med tilhørende eiendommer til et nytt statlig organ og slik styre mer av pengestrømmene utenom de mektige instituttlederne. Det ble mumlet om at inntekter fra Akademiets store eiendomsmasse ikke alltid havnet der de skulle, og generelt skjedde fordelingen av midler gjennom lite gjennomsiktige beslutningsprosesser.

Instituttlederne var og er gjerne godt voksne menn med sin beste forskning bak seg. Et eksempel er Fortovs motkandidat i presidentvalget, den da 83 år gamle nobelprisvinneren Zjores Alfjorov, som blant annet uttalte i valgkampen at internett er et leketøy for barn. Jeg har selv hørt et annet høytstående akademimedlem argumentere mot menneskeskapte klimaendringer, riktignok for noen år siden. Poenget er at aldersprofilen blant akademimedlemmene uvegerlig medfører en viss konservatisme, som forsterkes av tradisjonelt tette bånd til regimet. Det er ikke herfra impulsen til samfunnsendringer vil komme.

Vitenskapsakademiet kan sammenlignes med Max Planck-Gesellschaft i Tyskland eller CNRS i Frankrike. Det vil si at det har stått for mye av den sivile forskningen, mens universitetene i liten grad har vært forskningsinstitusjoner. I tillegg kommer forskningen innenfor det militær-industrielle komplekset. I 2013 så mange, inkludert daværende utdannings- og forskningsminister Dmitrij Livanov, på Akademiet som en dinosaur, overmodent for reform. Livanov benektet likevel at reformforslaget var initiert av hans departement. Andre mente at forslaget var et amerikansk forsøk på å skade russisk vitenskap. Det ble etter hvert vedtatt i utvannet form, og i dag lyses mer av forskningsmidlene ut, blant annet gjennom det forskningsrådslignende Russian Science Foundation. Samtidig har universitetene fått en større rolle i forskningssystemet. Ved neste presidentvalg i Akademiet i 2017 trakk plutselig alle kandidatene seg, og en byråkrat ble satt inn som midlertidig president før nytt valg ble gjennomført. Valget av president i Akademiet skal godkjennes av president Putin.

Et av hovedpunktene i Fortovs valgkampplattform i 2013 var bedre pensjoner til forskere «og deres enker». Vitenskapsakademiet er først og fremst et nettverk av forskningsutførende organisasjoner med titusenvis av ansatte, kronet med de ca. 800 akademimedlemmene. Pensjonene er lave, og «løsningen» blir at de sitter i jobbene sine til de dør. Jeg har drukket te med hyggelige gamle damer som formelt fortsatt var forskere i Akademiet. For som en annen forsker sa til meg: Hvilken instituttleder vil sende kolleger gjennom kanskje 30-40 år ut i en sultetilværelse? For dem det gjelder, kan det selvsagt også være et moment at det å fortsatt kunne gå på jobb er med på å gi livet mening..

Uansett blir resultatet høy gjennomsnittsalder og lav produktivitet. Den nevnte forskeren anslo at ved hans institutt produserte en tredel av forskerne som en kunne forvente, en tredel leverte under pari og en tredel publiserte ingen ting. I 2019 var gjennomsnittsalderen blant akademimedlemmene 75 år; blant forskerne ved instituttene har den ligget på over 50 år og økt jevnt. Internasjonale sammenligninger viser at de russiske forskerne er mindre produktive enn sine kolleger i vest. Det er betydelige metodeproblemer knyttet til slike sammenligninger, blant annet på grunn av forskjeller i finansieringsnivå, men det er liten tvil om at det er en sammenheng mellom alder og produktivitet.

Forgubbingen forsterkes av at de yngre reiser. Allerede på 1990-tallet var hjerneflukt et stort problem, og etter fullskala-invasjonen av Ukraina har mange forlatt Russland for å unngå å bli mobilisert. Nikolai Patrusjev, sekretær for Det nasjonale sikkerhetsrådet og kanskje Russlands nest mektigste mann, har uttalt offisielt at antall akademisk ansatte ved universiteter og forskningsinstitusjoner har gått ned med 25% i løpet av de siste 20 årene. I mai 2023 anslo visepresident i Vitenskapsakademiet Valentin Parmon at Russland hadde mistet 50 000 vitenskapsmenn på 5 år.

Situasjonen blir ikke bedre av stadig sterkere isolasjonistiske trekk. Russiske doktoravhandlinger skal være på russisk, med krav om publisering i navngitte russiske tidsskrifter. Dette bekreftes med stempler som synes å være like viktige som innholdet i avhandlingen. Lokale professorer krediteres som veiledere uansett hvem som faktisk har stått for veiledningen. Kandidater som vil jobbe eller kvalifisere seg videre i utlandet, må i verste fall bekoste oversettelse av avhandlingen til engelsk av egen lomme. Russiske studenter som skal på utveksling til utlandet, må ha et brev fra rektor ved sitt eget universitet som støtter utvekslingen. Det kan sitte langt inne, av flere grunner. Avstanden til ledelsen er stor, og på veien vil noen kanskje ta seg betalt. Verre er det at studentene i mange tilfeller også samtidig må følge full progresjon ved hjemmeinstitusjonen fordi denne ikke godkjenner utenlandsoppholdet som likeverdig.

Disse eksemplene illustrerer en holdning til internasjonalt samarbeid. På en stor internasjonal konferanse jeg deltok i ved et provinsuniversitet skjønte ikke rektor hvorfor konferansen måtte være på engelsk. Kanskje snakket han ikke engelsk selv. Jeg vet positivt at rektorene for flere av de ledende universitetene ikke gjør det. Russland har aldri fulgt reglene for godkjenning av utenlandsk utdanning, regler de har sluttet seg til gjennom den såkalte Lisboa-konvensjonen. Det er i tråd med bestemmelsen som har kommet inn i grunnloven om at russisk lov står over internasjonal rett, stikk i strid med praksis i andre land. Etter at Russland nå er kastet ut av alt europeisk utdanningssamarbeid som følge av krigen i Ukraina, går de bort fra den internasjonalt anerkjente bachelor/master-strukturen og innfører det forsknings- og høyere utdanningsminister Valerij Falkov kaller «vårt eget unike system». Unikt blir det kanskje, men prisen for studentene blir høy.

Russland har mange gode forskere og forskningsmiljøer, og det har vært betydelig forskningssamarbeid med andre land. Etter invasjonen av Ukraina lammes russisk forskning nå av en politisk kontroll som i praksis gjør slikt samarbeid umulig. Mangelen på akademisk frihet og politiseringen av historiefaget spesielt blir tema for neste blogginnlegg.