Et land uten korrektiver

For snart ti år siden var jeg til stede ved åpningen av Russlands svar på Forskningsdagene på Moskva statsuniversitet (MGU). Med blant andre statsminister Medvedev på første benk holdt rektor Viktor Sadovnitsjij en inspirert forelesning om milepæler i vitenskapens utvikling. Så tok han for seg årets nobelpriser. Det viste seg at alle prisene i større eller mindre grad bygde på forskning utført ved MGU, eller at det i alle fall foregikk forskning der som var relevant i hvert tilfelle.

Dette var i 2014, det året da prisen i medisin eller fysiologi gikk til May-Britt og Edvard Moser ved NTNU. Her viste Sadovnitsjij til en artikkel han selv var medforfatter på om hvordan fugler navigerer (han er for øvrig matematiker). Til stede på festivalen var også biologen Nils Christian Stenseth, en av verdens fremste forskere på sitt fagområde, som var invitert til å forelese litt lenger ut i programmet. Jeg spurte ham om Sadovnitsjijs artikkel kunne ha noen relevans for Mosernes arbeid, noe han bare ristet på hodet til.

Sadovnitsjij har for vane å ønske spesielt utenlandske gjester velkommen til «verdens beste universitet». Dette står i kontrast til internasjonale rangeringer (som en kan mene mye om), der MGU i beste fall er inne blant de hundre beste og vanligvis rangeres bak Universitetet i Oslo. «Verdens beste universitet» klarte heller ikke å forsyne Stenseths forelesning med strøm; til tross for at den foregikk i en av universitetets nyere prestisjebygninger, ble den forstyrret av gjentatte strømbrudd.

Rektorene ved de to russiske flaggskipsuniversitetene, Moskva og St. Petersburg statsuniversitet, utnevnes av presidenten personlig. Siden Sadovnitsjij har vært rektor helt siden 1992, ble han opprinnelig ikke utnevnt av Putin, men Putin har gjenoppnevnt ham etter at han nådde aldersgrensen på 70 år som gjelder for andre rektorer (Sadovnitsjij er født i 1939). Som selvskreven formann for den russiske rektorkonferansen var han sentral da rektorene i samlet flokk utstedte en støtteerklæring til Putins krigføring i Ukraina. Han er også nær Putin på andre måter, og Putins datter Katerina Tikhonova har en lederstilling ved universitetet.

Situasjonen for russisk høyere utdanning og forskning vil bli omtalt i senere innlegg. Poenget med ovenstående er at når Sadovnitsjij skryter av MGU uten rot i virkeligheten, er det ingen som sier ham imot. Tilsvarende gjelder i enda sterkere grad for president Vladimir Putin, som uforstyrret doserer om hvordan Russland forsvarer tradisjonelle familieverdier mot moralsk forfall og oppløsning i Vest, hvoran det egentlig var Polen som var skyld i 2. verdenskrig, hvordan den russiske genpoolen er landets største konkurransefortrinn (dette har jeg selv hørt ham si), hvordan russiske våpensystemer er overlegne vestlige og hvordan Ukraina egentlig ikke er noe land. Han kunne sagt at jorden er flat uten at noen hadde tatt til motmæle. Mangelen på motstemmer gjør det også lettere å endre fortelling over tid, slik at den kan tilpasses de til enhver tid gjeldende behov.

Det store flertallet av Russlands befolkning har nå ikke tilgang til uavhengig informasjon. Alle gjenværende mediekanaler er under streng statlig kontroll. Tusenvis av nettsteder er blokkert. Mange kan dessuten ikke engelsk.

Noen sammenligner Putins Russland med USA under Trump. Men Trump ble faktasjekket på alle bauger og kanter selv da han var president, og resultatene ble publisert i uavhengige media. For tiden er han tiltalt eller saksøkt i minst fire større rettssaker, som blant annet dreier seg om uredelig forretningsførsel, bestikkelse av en tidligere pornostjerne og hans rolle i kuppforsøket i januar 2021 med stormingen av Capitol som dramatisk høydepunkt. Som president startet Trump en prosess med undergraving av rettsvesenets uavhengighet gjennom å utnevne et stort antall konservative dommere på alle nivåer. Men USA har fortsatt uavhengige domstoler, i motsetning til Russland.

I Russland har ensrettingen fått en ny dimensjon gjennom krigen og den samtidige bevegelsen i totalitær retning. Kritikk av regimet kan nå resultere i alt fra grisebank til tjue års fengsel, eventuelt også konfiskering av eiendom fra dem som måtte finne på å kritisere de væpnede styrker. Dermed er vi over i total meningssensur.

Dette er ikke nødvendigvis bare en fordel for regimet. Det har vært stilt store spørsmål ved kvaliteten på etterretningsinformasjonen som lå til grunn for beslutningen om å invadere Ukraina. Hvis det er riktig som noen vil ha det til, at Putin er omgitt av servile lakeier og spyttslikkere som ikke våger å si ham imot, er det en svakhet. På den annen side vet vi ikke hvor mye Putin selv tror på av det han sier.