Korrupsjon

Korrupsjonen i Russland tar mange former og foregår på alle nivåer. Felles er at den som forvalter adgangen til et eller annet gode, stort eller lite, som regel vet å slå mynt på det. Noen eksempler:

En familie jeg kjente ble overrasket da de fikk beskjed fra skolen om at datteren måtte ha ekstratimer i russisk. Tidligere hadde hun alltid hatt beste karakter. Det viste seg at skolen skulle ha betalt for disse timene; derimot var det visst ikke så farlig om hun møtte opp. Foreldrene flyttet henne i stedet til en annen skole, der hun igjen fikk toppkarakter.

Et lignende tilfelle gjelder arbeidsmigranter, som må bestå en grunnleggende prøve i russisk språk og samfunnskunnskap for å kunne arbeide lovlig. Det tilbys mange kurs. Igjen er det Ifølge oppslag i media ikke alltid så viktig om en møter opp på disse kursene; det viktige er at en betaler.

Ved russiske universiteter er omtrent halvparten av plassene finansiert over statsbudsjettet og dermed i prinsippet gratis for studenten, mens den andre halvparten av studentene må betale studieavgift. Det er imidlertid ikke gitt hvem som betaler mest. De budsjettfinansierte plassene er et attraktivt knapphetsgode, spesielt ved toppuniversitetene i Moskva og St. Petersburg.

På et universitet jeg vet om, hadde det gått ut streng beskjed om at alle beslutninger med økonomiske konsekvenser skulle tas eller godkjennes av rektor, enten det gjaldt opptak av studenter eller innkjøp av kritt. Beslutningene hadde som regel en pris.

Dette er hverdagseksempler. Helt andre dimensjoner blir det i forbindelse med store infrastrukturprosjekter:

OL i Sotsji i 2014 er anslått å ha kostet 55 milliarder dollar, mer enn alle tidligere vinter-OL til sammen. I en rapport publisert året før lekene anslo opposisjonspolitikerne Boris Nemtsov og Leonid Martynjuk at over halvparten av totalkostnaden skyldtes korrupsjon. Nemtsov ble skutt på åpen gate et steinkast fra Kreml i februar 2015. Det blir mer om Sotsji-OL i neste blogginnlegg, som skal handle om de russiske oligarkene.

En viktig komponent i mange infrastrukturutbygginger, enten det gjelder vei eller jernbane, er pukk. Pukk kan fylle opp og jevne ut, stabilisere og drenere. Tidligere var pukkverkene eid av den russiske jernbanen, men for noen år siden ble rettighetene plutselig overført til en av sønnene til riksadvokat Jurij Tsjajka, og prisen økte med 50 %. I forbindelse med byggingen av den omstridte broen mellom Russland og Ukraina over Kertsj-stredet ble pukk og andre viktige innsatsfaktorer innkjøpt via mellommenn, og igjen økte prisen i gjennomsnitt med 50 %. Selskapet som bygde broen, var eid av Putins tidligere judopartner Arkadij Rotenberg.

Slik kunne en fortsette. I forbindelse med «Panama Papers»-avsløringene i 2016 ble det kjent at en anonym cellist i St. Petersburg, Sergej Roldugin, hadde en formue på over to milliarder dollar. Det antas at han i hovedsak forvalter disse pengene på vegne av andre. Roldugin er en nær venn av president Vladimir Putin og gudfar til hans eldste datter.

Aleksej Navalnyj (se blogg 03.03.24) kalte det statsbærende partiet Det forente Russlad for «Partiet for tyver og kjeltringer». Russland er nr. 141 av 180 land på Transparency Internationals «Corruption Perceptions Index» for 2023, i hard konkurranse med land som Uganda, Liberia og Kirgisistan.

President Putin har ved flere anledninger uttalt at det er et prioritert mål å komme korrupsjonen til livs. Av og til blir det da også statuert et eksempel ved at en eller annen høytstående person blir tatt, senest en viseforsvarsminister denne uken. Det påfallende i slike tilfeller er at det alltid finnes fiks ferdige bevis. Som regel er saken etterforsket ikke av politiet, men av den nasjonale Etterforskingskomiteen (Sledstvennyj komitet), som rapporterer direkte til presidenten. Egentlig passer det Putin godt at potensielle motstandere faktisk er korrupte; det blir et ris bak speilet som gir ham ytterligere makt over dem.