Propaganda

«Who controls the past controls the future. Who controls the present controls the past.»

-        George Orwell, 1984

Under mitt første lengre opphold i Moskva i 1981 var hustakene i sentrum av byen fulle av slagord i bleke neonfarger: «Sovjetunionen – et bolverk for fred»; «Kommunisme er lik sovjetmakt pluss elektrifisering av hele landet»; og min favoritt, «Økonomien må være økonomisk.» Det siste var underskrevet «L. I. Brezjnev», som om det var en spesielt dyp innsikt.

Hva sovjetborgerne tenkte om disse fyndordene, er ikke godt å si. Antakelig hadde de nok med sitt. Men de manglet alternative informasjonskilder og ble daglig tutet ørene fulle med hvor ille ting var i Vesten. Intellektuelle jeg har snakket med i ettertid, har gitt uttrykk for at de i hvert fall delvis trodde på den statlige propagandaen, fordi de manglet et tydelig kompass å styre etter og ikke visste hvem de kunne stole på.

I dag er propagandaen langt mer sofistikert i formen, men ofte vel så primitiv i innholdet. Den har et dobbelt formål: innenlands å overbevise folket om at president Putin er «Russlands redningsmann» (som Bjørn Nistad har uttrykt det); utenlands å relativisere sannheten, eller for å låne et uttrykk fra Economist, «make the truth a matter of opinion». Hvis det ikke finnes noe fast referansepunkt, kan min sannhet være like god som din. I krig blir propagandaen spesielt viktig, og sannheten risikerer å forsvinne helt.

Russiske medier, og særlig etermediene, er strengt kontrollert av staten. Over tid har nye lover innskrenket utenlandsk eierskap, og eierandeler som dermed måtte tvangsselges er snappet opp av selskaper med nær tilknytning til Putin-regimet, som Gazprom-Media. Uavhengige stemmer som radiostasjonen Ekho Moskvy og avisen Novaja Gazeta er brakt til taushet. Det drives utstrakt propaganda og desinformasjon på sosiale medier. Tusenvis av nettsider er blokkert, og det er kjent at det er satt opp et parallelt nett av rutere med sikte på å kunne koble Russland helt av Verdensveven om det skulle oppstå en situasjon der dette er ønskelig.

Utenlands danner fjernsynsnettverket RT, med sendinger på fem språk, ryggraden i et omfattende og velsmurt propagandamaskineri. Allerede under finanskrisen i 2008-2009, da han var statsminister, inkluderte Putin RTs eierselskap i en liste over strategisk viktige selskaper som måtte skjermes. Med Russlands fullskala-invasjon av Ukraina i 2022 er propagandaen trappet opp til nye nivåer. Aftenposten påpekte nylig at begrunnelsen for krigen har blitt stadig mer fundamentalistisk. Først handlet det om forsvar mot NATO og beskyttelse av den russiske minoriteten i Ukraina mot «folkemord»; nå er det nærmest hellig krig, der Russland fremstilles som en egen, unik sivilisasjon og beskytter av tradisjonelle verdier mot et Vesten i moralsk forfall. En sentral aktør i dette bildet er patriark Kirill, overhode for den russisk-ortodokse kirken, som neppe har kommet over etableringen av et eget ukrainsk patriarkat i 2019, og som for øvrig mener at kvinnens plass er i kjøkkenet.  

Kjønnsroller og familieverdier er en viktig slagmark for propagandaen. Ved den siste grunnlovsrevisjonen i 2020 ble det skrevet inn at ekteskapet er mellom mann og kvinne. LHBTQ-miljøer har fått det stadig vanskeligere. Det er straffbart å drive «propaganda» for «unaturlige» seksuelle relasjoner overfor mindreårige. For noen år siden ble Norge symbol på hvor ille det er i Vesten da TV-programmet «Spetsialnyj korrespondent», et slags russisk «Brennpunkt», laget en serie om det norske barnevernet. Tonen ble anslått med bilder av politi med hylende sirener som rev barna ut av armene på gråtende foreldre. I programmet ble det fremsatt en serie grovt feilaktige påstander; blant annet ble antall barn som blir tatt fra foreldrene forvekslet med tallet på bekymringsmeldinger, og det ble hevdet at foreldre kunne bli fratatt barna nærmest for å ha gitt dem feil pålegg på brødskivene. Barn av etniske russere ble angivelig tatt for å få friskt blod i befolkningen, og det ble i den sammenheng vist til at allerede vikingene røvet russiske barn. Putins barneombud Pavel Astakhov var med for å gi beskyldningene tyngde.

Dette fra et land der svært mange barn bor på barnehjem fordi foreldrene ikke kan eller vil ta seg av dem, som har bortført tusenvis av barn fra Ukraina, og som i 2012 med et slag berøvet en rekke barn en fremtid gjennom en lov som forbød adopsjon av russiske barn til USA. Mange av dem hadde allerede møtt sine fremtidige familier. At akkurat Norge ble brukt som eksempel har sannsynligvis sammenheng med en sak der en russisk kvinne, Irina Bergseth, ble fratatt et barn av barnevernet og mistet foreldreretten, hvorpå hun spredte de villeste historier om Norge i russiske medier.

Russlands heroiske fortid er et annet sentralt element i propagandaen, jf, blogg 7. april.  De senere årene er det bygd opp en rekke multimedieparker over temaet «Russland – min historie» i sentrale byer, den første på utstillingsområdet VDNKha i Moskva. Det er ikke spart på noe, og innholdet er til å bli svimmel av, med en kombinasjon av tablåer, installasjoner og patriotiske sitater.

Internasjonalt deltok Putin lenge på toppmøter med andre sentrale statsledere og lot seg avfotografere med dem til bruk i den hjemlige propagandaen. Men den økende kritikken mot Russland gjorde ham til «the skunk at the garden party», og nå har han sluttet å bry seg om hva andre mener. Hans utenrikspolitiske hovedbudskap er at verden har gått fra en situasjon med to supermakter under Den kalde krigen til å bli «multipolar», det vil si at den har flere tyngdepunkter, der Russland er ett. Det finnes ingen universelle verdier; for eksempel er menneskerettighetene et vestlig påfunn som vi prøver å tre ned over hodet på resten av verden som et middel til makt og innflytelse.

En spesialøvelse i den russiske propagandaen er såkalt «whataboutism», det vil si at hvis Russland blir beskyldt for noe, har Vesten, og særlig USA, alltid gjort noe verre. Dermed er det ikke sikkert at det er nødvendig å benekte at ting faktisk har hendt, men de kan gis en mer positiv «spin». For eksempel er det gjentatte ganger vist til NATOs bombing av Beograd under Kosovo-krisen når Russland beskyldes for folkerettsbrudd gjennom anneksjonen av Krim og støtten til utbryterrepublikkene i Ukraina. Forresten deltok det ingen russiske soldater under disse begivenhetene, og hvis det likevel skulle ha vært noen, var det idealister som på eget initiativ brukte ferien sin til å støtte en god sak.

Noen ganger er det ikke en gang snakk om å gjengjelde påstander; Russland bare beskylder andre land for ting de selv har gjort. F. eks. redegjøres det i detalj for ofre for ukrainske angrep, særlig når det dreier seg om kvinner og barn, uten at det sies noe om hvordan egne styrker farer frem. Generelt følger propagandaen krigens logikk: Seire blåses opp, tap forties og motstanderen demoniseres.

Russland har mange propagandister i ulike roller, som RTs sjefsredaktør Margarita Simonyan eller Dmitrij Kiseljov med sitt ukentlige TV-program "Vesti nedeli". Den verste er imidlertid utenriksdepartementets pressetalskvinne Maria Zakharova. Å følge hennes ukentlige pressebriefinger får kvalmen til å stige faretruende i hvert fall hos denne seeren. Et av propagandaens største aktiva er for øvrig president Putin selv, svært dyktig på TV og vanligvis med full kontroll og regi over budskapet. Det er en medvirkende årsak til at han har så stor oppslutning, og støtte for krigen i Ukraina, som han faktisk har. Ekko av den russiske propagandaen kan også gjenfinnes i større grad enn en kanskje skulle tro i vestlige land, inkludert Norge.