Russisk forskning og utdanning: Undertrykkelse og ensretting

I Russland er det straffbart å kritisere Sovjetunionens handlinger under 2. Verdenskrig. Begrunnelsen er at det er «historieforfalskning». En nyere lov gjør det straffbart å diskreditere de væpnede styrker overhodet. Disse lovbestemmelsene kombinerer flere sentrale trekk ved dagens russiske regime: manglende ytringsfrihet, undertrykkelse av kritikere, politisering av historie som fag og mytologisering av krigen som et bærende element i regimets eksistensgrunnlag.

Manglende frihet

I 2014 fikk historikeren Andrej Zubov sparken fra sitt professorat ved eliteuniversitetet MGIMO etter å ha sammenlignet anneksjonen av Krim med Hitlers «Anschluss» av Østerrike i 1938. Den offisielle begrunnelsen var upassende oppførsel. Han ble midlertidig gjeninnsatt på grunn av en teknikalitet, men fikk ikke fornyet kontrakten da den utløp senere samme år. Zubov er ikke den eneste. Russiske universitetsansatte er vanligvis ansatt på rullerende kontrakter som fornyes med jevne mellomrom, nærmest som en formalitet. De senere årene har det vært flere kjente regimekritikere som ikke har fått fornyet. Det har også vært varslet regler om at alle vitenskapelige bidrag som skal sendes til eller fremføres i utlandet, må godkjennes av «Kontor nr. 1» ved instituttet eller universitetet, og om at ingen russiske universitetsansatte får møte utenlandske kolleger alene. Det er uklart i hvilken grad dette har vært håndhevet. Det har uansett vært så som så med den akademiske friheten i Russland lenge før fullskala-invasjonen av Ukraina i 2022. I dag vil ethvert kritisk utsagn om krigen betraktes som landsforræderi og medføre stor personlig risiko, enten det kommer fra akademikere eller andre.

Russiske universiteter har også begrenset institusjonell frihet. Rektorene for de to flaggskipsuniversitetene i Moskva og St. Petersburg utnevnes av president Putin personlig; rektorene for de ni føderale universitetene (10 hvis en regner med Krym) utnevnes av regjeringen ved statsministeren, og lenger ned i systemet utnevnes de av Ministeriet for forskning og høyere utdanning.  Alle hopper når departementet sier «hopp», og de avsettes like raskt som de tilsettes. I 2016 ble rektor ved Det nordlige (arktiske) føderale universitet i Arkhangelsk (N(Ar)FU), Jelena Kudrjasjova, overraskende avsatt etter angivelig misbruk av fullmakter i forbindelse med bygging av nytt bibliotek ved universitetet. Hun ble også fratatt passet sitt og medlemskapet i det statsbærende partiet Det forente Russland. N(Ar)FU har gjennom mange år vært en viktig samarbeidspartner for norske universiteter. Etter noen uker ble Kudrjasjova gjeninnsatt ved universitetet, nå som rådgiver for fungerende rektor, og etter et drøyt halvår utnevnte regjeringen henne til rektor igjen, en stilling hun fortsatt innehar. Det ble spekulert i at saken kunne ha utspring i rivalisering mellom Arkhangelsk og Murmansk om å være sentrum for Russlands satsing på utvikling i Arktis, og at formålet med å sette Kudrjasjova ut av spill var å svekke en av kandidatene ved guvernørvalget samme år som var assosiert med henne.

Systematisk ensretting

I februar 2013 fastslo president Putin at det burde innføres standardiserte historiebøker i skolen «som ikke ga rom for alternative tolkninger». Det fantes en godkjenningsordning for lærebøker, der f .eks. en lærebok i matematikk ble underkjent fordi eksemplene var fra Vesten, men myndighetene ønsket mer direkte kontroll. Saken hadde også en økonomisk side, da et læreverk til bruk i hele Russland ville være et scoop for ethvert forlag. Et av de største lærebokforlagene, «Prosvesjtsjenie» («Opplysning»), var eid av Putins judomakker fra ungdommen, Arkadij Rotenberg.

Etter en del frem og tilbake ble Ideen om ett felles læreverk forkastet, og i stedet ble det bestemt å utarbeide en detaljert kravspesifikasjon («konseptsija») som godkjente lærebøker måtte følge. Det uttalte formålet var at historieundervisningen skulle oppdra ungdommen til patriotisme. Det ble nedsatt en komité bestående av faghistorikere og politikere, inkludert utdannings- og forskningsminister Dmitrij Livanov, kulturminister Vladimir Medinskij og Sergej Narysjkin, som i tillegg til å være formann i Russlands historiske selskap på dette tidspunktet var speaker i Dumaen. Medinskij er særlig verdt å merke seg; han er en av Putin-regimets viktigste ideologer og har skrevet en serie glorifiserende bøker om Russlands fortid. I det sivile er han professor ved MGIMO.

Jeg kikket på noen av de første læreverkene som kom ut etter at den nye standarden ble innført. Omtalen av Stalin-tiden var mer balansert enn jeg hadde ventet; hans rolle i industrialiseringen av Sovjetunionen ble riktignok fremhevet positivt, men sulten og terroren var også beskrevet. Omtalen av Sovjetunionens rolle i 2. Verdenskrig var som ventet ensidig heroiserende. Det mest slående var imidlertid glorifiseringen av Putins presidentperiode, der teksten kunne ha vært hentet mer eller mindre direkte fra dagens propaganda.

I 2023 fastsatte Ministeriet for forskning og høyere utdanning en ny standard for historieundervisning, denne gangen ikke i skolen, men ved universiteter og høyskoler. Det er et eksplisitt mål å «unngå slagside mot europeisme». Narysjkin var igjen på banen, nå som sjef for utenlandsetterretningen i tillegg til formannsvervet i Historisk selskap, og minnet ved lanseringen om at det var 80 år siden slaget ved Stalingrad, som var et eksempel på Russlands «besluttsomhet og fasthet overfor enhver ytre trussel».

Putin-regimet er svært bevisst betydningen av historieundervisning og -kunnskap for verdensbilde og identitet. Etter anneksjonen av Krym satte de raskt inn store ressurser for å russifisere utdanningssystemet der. En av de første russiske «hjelpesendingene» etter utbruddet av kamper i Donbas besto av 17 tonn med skolebøker. Slik lærer russisk og delvis ukrainsk ungdom at revolusjonen i Ukraina i 2014 i virkeligheten var et kupp iverksatt av CIA med hjelp fra ukrainske nazister, og at utbryterrepublikkene i Donbas kjemper en heroisk kamp mot dette illegitime regimet. Russland beskytter bare sine legitime interesser etter NATO-utvidelsene østover, som de hadde blitt lovet ikke skulle skje. Osv. Dermed innpodes fiendebilder og holdninger som det vil ta generasjoner å endre, hvis det i det hele tatt er mulig.

Putin som historiker

Sjefshistorikeren i Russland i dag er president Vladimir Putin selv. Allerede i 2007 publiserte han en artikkel i den polske avisen Gazeta Wyborcza der han tok avstand fra ideen om at Sovjetunionen var medskyldig i utbruddet av 2. Verdenskrig eller kunne slås i hartkorn med det tyske nazi-regimet på grunn av de hemmelige protokollene til Molotov-Ribbentrop-pakten, der Tyskland og Russland delte Europa mellom seg i interessesfærer. Dette er et tema han stadig har kommet tilbake til, og han viser i fullt alvor, for ikke å si med stor patos, til dokumentasjon som angivelig finnes i russiske arkiver, og som han har tilgang til. Under det famøse intervjuet med Tucker Carlson tidligere i år overleverte han likeledes en mappe med dokumenter til støtte for forelesningen om hvorfor Ukraina ikke er et ordentlig land – hans andre favorittema – som han på nedlatende vis overkjørte den ubehjelpelige Carlson med.

Putin er utdannet jurist fra St. Petersburg statsuniversitet og har doktorgraden i økonomi fra Bergverksuniversitetet i samme by (rektor ved Bergverksuniversitetet har også vært hans valgkampleder i St. Petersburg ved samtlige presidentvalg og har blitt en svært holden mann). Selv om  han hadde vært faghistoriker, er det nokså spesielt at en sittende statsleder opptrer som overdommer i fortolkningen av historiske hendelser som så direkte berører landet. Grunnen er selvfølgelig at han vil ha den historiske sannheten på sin side. At historien tas til inntekt for gjeldende politikk, ses også for eksempel når det gjelder Svalbard, der russiske forskere – så vidt jeg vet som de eneste – hevder at russiske fangstmenn var de første til å drive virksomhet der. Russland bør derfor ha særrettigheter i forhold til andre traktatland.

Bruken av propaganda, inkludert historie, som virkemiddel for å nå  politiske mål vil være tema for neste blogginnlegg.