Krigens økonomi

Krigen har utfordret vedtatte sannheter om russisk økonomi. Russlands BNP falt mindre etter fullskala-invasjonen av Ukraina i 2022 enn ekspertene spådde og er på vei oppover igjen.

Utgangspunktet var godt i den forstand at Russland var tilnærmet gjeldfritt, med minimal utenlandsgjeld. Den gjelden som var, var stort sett til innenlandske banker i form av obligasjoner som utstedes og auksjoneres med jevne mellomrom. Denne situasjonen var resultatet av en forsiktig fiskalpolitikk siden finanskrisen i 2008-2009. Landet har store valutareserver, med en forskyvning mot yuan for å redusere avhengigheten av dollar, og også store reserver av gull. Og selv om Russlands «oljefond», Det nasjonale velferdsfondet, er beskjedent sammenlignet med vårt, (drøyt 1 500 milliarder mot 17 700 milliarder kroner) er det stort nok til å jevne ut humper i veien når reglene for hva det skal brukes til endres etter behov.

Russlands økonomi har noen karakteristiske trekk:

Avhengighet av petroleumseksport

Statsdominert sentralisme

Fattigdom blant befolkningen

Krympende arbeidsstyrke

Så lenge det finnes kjøpere av russisk olje og gass til tilnærmet markedspris, er det vanskelig å ramme Russland gjennom økonomiske sanksjoner. Petroleumsinntektene utgjør omtrent en tredel av det russiske statsbudsjettet for 2024. Aftenposten har nylig dokumentert hvordan oljeeksporten fortsetter til tross for sanksjonene, blant annet med flere gangers omlasting for å skjule hvor oljen kommer fra og også på andre måter omgå maksprisen på 60 dollar per fat som er satt av G7-landene. Blant de viktigste kjøperne er India, Kina og Tyrkia. Tyrkia raffinerer oljen til diesel i stor stil og selger den som tyrkisk. Russland deltar i OPEC+-samarbeidet, som har som formål å regulere oljeproduksjonen i verden for å oppnå høyest mulig pris. Finansavisen har på sin side sett på gassinntektene. Også gasseksporten fortsetter under avtaler som ennå ikke har løpt ut, blant annet til Slovakia og Østerrike. Ironisk nok gir disse avtalene Ukraina store transittinntekter. I mai var Russland igjen største gassleverandør til Europa.

Bildet er imidlertid ikke entydig positivt sett fra Russlands side. De høster fortsatt av olje- og gassfelter som ble bygd ut i sovjettiden, og nye forekomster er gjerne teknologisk krevende eller ligger på uveisomme steder, eller til havs, der russerne ikke har teknologi til å bygge dem ut på egen hånd. Gazproms rørledninger til Europa ligner mer og mer på dinosaurer, og hva som skjer med Nord Stream 2, som ble blåst i luften etter at det var investert 10 milliarder Euro, vet ingen. Som Dagens næringsliv har påpekt, har en annen rørledning, «Sila Sibiri» («Sibirs kraft») den ulempen at Kina, dit den går, er eneste kjøper av gassen og i praksis kan diktere prisen. Suksesshistorien de senere årene er den enorme LNG-utbyggingen på Jamal-halvøya, men den skjer i regi av det private selskapet Novatek og med flere utenlandske selskaper som deleiere. Det vil derfor ikke være fullt så enkelt å bruke gassen derfra som politisk våpen.

Økonomien er dominert av store statsselskaper: Rosneft, Gazprom, flere av de største bankene osv. Noen ligner mer på myndighetsorganer, som Rosatom, som i tillegg til atomindustrien blant annet har ansvar for utviklingen av Den nordlige sjørute. Russland mangler helt den underskogen av små og mellomstore bedrifter som regnes som en viktig forutsetning for innovasjon i Vesten. Innovasjon skal skje gjennom statlige planer og programmer, i regi av selskapsmastodonter med ledere som slo seg opp i sovjettiden. Og selvsagt med nære bånd til presidenten.  

En slik struktur gir stort rom for tilpasninger. For noen år siden la Russland om systemet for skattlegging av oljeutvinning, men når et nytt felt ikke er lønnsomt på de nye vilkårene, slik det ganske ofte er tilfellet, ringer Rosneft-sjef Igor Setsjin til sin gode venn Vladimir Putin og ber om en særordning. Kanskje ikke så merkelig; visstnok har det vært bygd ut felter også på norsk sokkel som isolert sett ikke har vært lønnsomme. Merkeligere er transaksjoner som den som fant sted i 2020 da Finansdepartementet kjøpte statens eierandel i Russlands største bank, Sberbank, av Sentralbanken. Den offisielle begrunnelsen var at det var uryddig for Sentralbanken som regulator av sektoren å eie aksjene. Mye tyder imidlertid på at det reelle formålet var å frigjøre midler fra Det nasjonale velferdsfondet uten at disse var underlagt vanlige restriksjoner.

Også i vanlige russeres økonomi spiller staten en mer direkte rolle enn vi er vant til. Økning i velstandsnivået var lenge det viktigste grunnlaget for Putins popularitet, og jeg har mange ganger sett ham redegjøre på TV for detaljene i en eller annen støtteordning for å sikre spesielt barnefamilier bedre økonomi. I et land med svært lave lønninger etter norske forhold får slike statlige utdelinger desto større betydning. Alt kan prises, ikke minst nå i forbindelse med krigen: 6 måneders tjeneste, en fallen sønn.

Velstandsnivået blant befolkningen kan uttrykkes på flere måter. I 2023 levde 9,3 % under fattigdomsgrensen; Putin har satt som mål å redusere dette til under 7 %. I gjennomsnitt går ca. 25 % av husholdningsbudsjettet til mat, mot drøyt 10 % i de skandinaviske landene. I kvartalsvise rundspørringer i regi av ROSSTAT oppgir mange husstander at de bare har råd til mat og klær. Ryker kjøleskapet, må de ta opp lån for å fikse det. Dyre forbrukslån suppleres med enda dyrere mikrokredittlån hvis pengene ikke strekker til til neste lønningsdag.

Det er enorme forskjeller, ikke minst på by og land. Mens Moskva er byen i verden med flest dollarmilliardærer, lever mange på landsbygda svært kummerlig, ikke minst mange eldre.

Under mer normale forhold kunne en tenkt seg at denne situasjonen ville lede til politisk uro og kanskje opprørstendenser. Kommunistpartiet ville kanskje ha vært de nærmeste til å utnytte misnøyen til å utfordre regimet. Med dagens terrorvelde er imidlertid noe slikt utenkelig og ville raskt bli slått ned på som forræderi.

Under kaoset på 1990-tallet var mange russere bekymret for fremtiden i den grad at de lot være å få barn. I løpet av tiåret ble fødselsraten nesten halvert og sank helt ned mot 1,1. Dette er de årskullene som skal få barn i dag og som må trekke en stor del av lasset i økonomien. I tillegg kommer ettervirkningene av COVID og etter hvert effektene av krigen i Ukraina, både i form av drepte og alle som har flyktet til utlandet. Det dør langt flere enn det blir født, og gapet er for stort til at det lar seg dekke av innvandring. Resultatet er at både folketallet og arbeidsstyrken går ned.

President Putin har iverksatt flere tiltak for å motvirke reduksjon av arbeidsstyrken, blant annet generelle tiltak for å stimulere flere til å få barn og heving av pensjonsalderen. De førstnevnte omfatter støtteordninger til barnefamilier, blant annet den såkalte morskapitalen (materinskij kapital). Den utgjør et betydelig beløp, men er beheftet med byråkratiske komplikasjoner som gjør den mindre tilgjengelilg, og det er restriksjoner på hva pengene kan brukes til. Selv om slike tiltak skulle lykkes, vil det ta mange år før de får effekt, og når det gjelder pensjonsalderen, er virkningen begrenset av at russiske menn ikke bare har lav forventet levealder, men også skårer lavt på indikatoren for antall friske år. Med andre ord: Det hjelper ikke å heve pensjonsalderen hvis de aldersgruppene det gjelder uansett ikke er i stand til å jobbe.

Et tredje tiltak er å fjerne begrensninger på arbeidstid, minstealder osv. Folk får godt betalt for å jobbe 12-timersdager, og skoleelever og innsatte i fengslene rekrutteres i økende grad inn som arbeidskraft. Likevel ligger det en trussel her.

Det er ingen tvil om at Putin skyver en rekke økonomiske problemer foran seg. Det som gjør det mulig, er fortsatt høye olje- og gassinntekter og en kuet befolkning. Dessverre er det lite som tyder på endring på noen av punktene.