Fangeutvekslingen

«- Moderlandet har ikke glemt dere et eneste minutt.» Slik hilste president Vladimir Putin de russiske fangene som ble frigitt av Vesten som del av fangeutvekslingen 1. august. Putin møtte personlig opp på Vnukovo-flyplassen utenfor Moskva for å ta imot dem, med rød løper og æresvakt fra presidentgarden. Begivenheten ble dekket som en heltemottakelse i alle russiske medier, slik det også er beskrevet av blant andre morgenbladet.no. Putin forsikret de ankomne om at de ikke trengte å bekymre seg for fremtiden, og at dette var noe han ville komme tilbake til.

Hvem var så de åtte heldige som ble frigitt fra fangenskap i forskjellige land og fikk vende tilbake til Russland? Den viktigste var etter alt å dømme Vadim Krasikov, som satt i fengsel i Tyskland for å ha myrdet en tidligere tsjetsjensk militsleder på åpen gate i Berlin. I det mye omtalte intervjuet med Tucker Carlson tidligere i år omtalte Putin Krasikov i rosende vendinger som en «patriot». En annen var spionen Mikhail Mikusjin, som hadde operert under falsk flagg som forsker ved UiT – Norges arktiske universitet i Tromsø. Den mest utrolige historien handlet imidlertid om familien Dultsev, som i årevis hadde levd som sovende agenter i Slovenia, omtrent som i TV-serien «The Americans». Barna trodde de var argentiinske expats og ante angivelig ingen ting før på flyet til Moskva om foreldrenes egentlige identitet og sitt eget russiske opphav.

I retur løslot Russland til sammen 16 fengslede utenlandske statsborgere og russiske journalister, menneskerettighetsaktivister og politiske opposisjonelle. Morgenbladet kaller løslatelsen «en stor seier for den russiske opposisjonen». Mon det. Sett fra Putins side er han jo nå kvitt dem, og minst en av de utvekslede, opposisjonspolitikeren Ilja Jasjin, har uttalt at han er sendt ut av Russland mot sin vilje og ønsker å fortsette sitt politiske arbeid der. På den annen side er det liten tvil om at flere av eks-fangene har fått livet i gave, som Vladimir Kara-Murza, som var dømt til fengsel i 25 år. Det er selvsagt også positivt at det i det hele tatt er mulig å forhandle frem en avtale i den foreliggende situasjonen. Hva var Putins motivasjon? Var de løslatte russerne virkelig så viktige for ham at han var villig til å risikere at avtalen ble tolket som et tegn på svakhet?

I en artikkel i New York Times relaterer avisen fangeutvekslingen til Putins bakgrunn fra FSB. Ekstrem lojalitet til sine egne er et karakteristisk trekk ved de hemmelige tjenestene, og hemmelige avtaler inngår i deres verktøykasse. Det har antakelig vært viktig for Putin å vise at russiske agenter i utlandet, selv en formodentlig perifer figur som spionen i Tromsø, kan stole på at de faktisk ikke blir glemt. Denne analysen underbygges av at utvekslingsavtalen ikke ble fremforhandlet av diplomater, slik tilfellet normalt ville ha vært, men av de hemmelige tjenestene på begge sider, som i etterkant har rost hverandre for å opptre målrettet og profesjonelt.

En annen fordel med avtalen sett fra Putins side er at den bygger opp under narrativet om at russiske opposisjonelle og menneskerettighetsaktivister er lakeier for Vesten, fremmede agenter og forrædere. For hvorfor skulle ellers vestlige land være villige til å utveksle høynivåfanger som leiemorderen Krasikov for å få dem løslatt? Slik sett er avtalen å betrakte som en propagandaseier for Putin, i hvert fall på hjemmebane.