Svalbard

I august 2025 er det 100 år siden Svalbardtraktaten trådte i kraft. Traktaten gir Norge suverenitet over øygruppen, men gir samtidig selskaper og borgere fra alle traktatland like rettigheter til å drive næringsvirksomhet med utgangspunkt i naturressursene der. Et annet punkt i traktaten er at øygruppen er demilitarisert. Norsk suverenitet bestrides ikke av noe land, heller ikke Russland, i hvert fall ikke offisielt. Svalbard er likevel et område der forholdet mellom Norge og Russland kan bli satt på spissen.

Svalbard er av stor geopolitisk betydning på grunn av sin strategiske beliggenhet kombinert med et relativt mildt klima som resultat av Golfstrømmen. Norge og Russland (tidligere Sovjetunionen) har lenge vært de eneste landene som driver virksomhet der i nevneverdig omfang, begge med kulldrift som viktigste aktivitet. Russland har også et generalkonsulat i Barentsburg.

Så sent som på 1990-tallet var de russiske gruvebyene Barentsburg og Pyramiden levende familiesamfunn med barnehage og skole, drivhus og fjøs, kulturhus med bibliotek og kino og hver sin svømmehall med 25-meters basseng (mens Longyearbyen bare hadde tolv og en halv meters basseng). Det var jevnlige kulturutvekslinger, og Svalbard Turn stilte i Holmenkollstafetten med russere på laget. Dette var folk til folk-samarbeid; da den russiske gruvesjefen i Barentsburg prøvde å presse seg med, fikk han klar beskjed om at de som skulle løpe i Oslo, var de som hadde vært med på flest treninger. Og det var ikke han. Det var like morsomt hver gang tolken på generalkonsulatet hilste fra «lidelsen i Barentsburg». Stemningen var i det hele tatt god.

Det er den ikke nå. Russland mener at de bør særbehandles på grunn av sin virksomhet på øygruppen, mens Norge insisterer på å behandle alle traktatland likt. Da utenriksminister Sergej Lavrov krevde «bilaterale konsultasjoner» i forbindelses med hundreårsjubileet for inngåelsen av Svalbardtraktaten i 2020, svarte hans norske motpart Ine Marie Eriksen Søreide at det ikke var naturlig for Norge å konsultere med andre stater om sine indre anliggender. Den sved nok. Russland har også ment at Norge bruker naturvernlovgivningen  til å diskriminere utenlandske aktører på Svalbard, og bestrider – i likhet med ganske mange andre land – Norges tolkning av traktatens gyldighet i havområdene rundt øygruppen og på havbunnen (sokkelen).

Ved siden av den formelle, offisielle kontakten om Svalbard opptrer Russland i mange sammenhenger på en måte som er egnet til – og sannsynligvis har til hensikt – å utfordre den norske suvereniteten.

• Russland insisterer på å bruke betegnelsen «Spitsbergen» om hele øygruppen. Det er i samsvar med den opprinnelige engelske traktatteksten, men Norge fastsatte navnet til Svalbard da vi overtok suvereniteten, blant annet gjennom svalbardloven.
• Russland hevder at russiske fangstmenn var de første på Svalbard. Dette har ingen støtte fra andre lands historikere.
• Jeg har sett Barentsburg omtalt som «hovedstad for den russiske delen av Svalbard» i russiske medier.
• I 2015 landet den russiske visestatsministeren Dmitrij Rogozin uanmeldt på Svalbard til tross for at han var underlagt sanksjoner og erklært uønsket i Norge.

Mens Norge har bygd opp en forskningsbase i Ny-Ålesund der forskningsinstitusjoner fra mange land er representert og det er stor aktivitet i sommersesongen, har Russland bygd sin egen forskningsstasjon i Barentsburg og planlegger angivelig en internasjonal forskningsbase i Pyramiden, der gruvedriften ble nedlagt i 1998. På et møte i den russiske «Regjeringskommisjonen for ivaretakelse av Russlands nærvær på Svalbard» i februar 2024 advarte visestatsminister Jurij Trutnev Norge indirekte mot å prøve å begrense Russlands rettigheter på øygruppen. Han trakk en parallell til krigen i Ukraina: Skulle Russland gi fra seg rettigheter på Svalbard når russiske ungdommer dør på slagmarken for å forsvare landets suverenitet? Som rapportert av nettstedet Independent Barents Observer har det de siste årene vært flere provokasjoner. På frigjøringsdagen 9. mai har det vært arrangert parader både i Barentsburg og Pyramiden, på sistnevnte sted blant annet med flagget til den såkalte «Folkerepublikken Donetsk». I august 2023 ble det satt opp et gigantisk ortodokst kors i fjellsiden ovenfor Pyramiden, uten at det var søkt om tillatelse fra norske myndigheter. Korset skulle markere at Pyramiden er hellig russisk grunn og dessuten være en hyllest til «de russiske oppdagerne av Svalbard». Da Sysselmesteren beordret det fjernet, ble det fremstilt som et angrep på hele kristenheten. Fremstående representanter for Russland har også anklaget Norge for å ha inngått en hemmelig avtale med USA om bygging av et laboratorium for biologisk krigføring på Bjørnøya, den sørligste av Svalbards øyer.

Gruvedriften i Barentsburg er et tapsprosjekt, og økonomi har vært en klar begrensning for Russlands evne til å nå sine mål på Svalbard. Opp gjennom årene har russerne derfor lett etter ideer til hvordan de kan styrke det økonomiske grunnlaget for sin tilstedeværelse der. Prosjektene har vært luftige og inkluderer blant annet forsyningsbase for fiskeflåten, fiskeforedlingsfabrikk, kommersiell utvinning av tang og tare og tapping av mineralvann. En tid var det også en systue i Barentsburg, mens Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022 sannsynligvis har ødelagt mulighetene for turisme i overskuelig fremtid. Tradisjonelt har mange av gruvearbeiderne vært fra Ukraina, slik at den viktigste motparten for norske myndigheter de senere årene ikke lenger har vært generalkonsulen i Barentsburg, men den lokale direktøren for gruveselskapet Trest Arktikugol. De siste årene har selskapet i stadig sterkere grad fremstått som en redskap for myndighetene, og antall ukrainere er redusert.

I 1944 fremmet Sovjetunionen krav om at Bjørnøya skulle overføres til sovjetisk styre, mens resten av Svalbard skulle underlegges norsk-sovjetisk fellesstyre. Den norske regjeringen red stormen av og avviste kravet endelig i 1947. Det kan komme nye krav.