Sjakk

For noen år siden var jeg og så på sjakkturneringen «Tal Memorial» i Moskva. Mest fordi Magnus Carlsen spilte, men også for å oppleve russisk sjakkultur. Turneringen ble spilt i en nedlagt sjokoladefabrikk. Det var satt opp bord i naborommene slik at publikum kunne få litt avveksling fra alvoret ved å spille et parti eller to selv, mens ivrige fedre forklarte barna sine – mest sønner – betydningen av trekkene som ble foretatt i salen. De fikk hjelp av Peter Svidler, åtte ganger russisk mester og kanskje verdens beste sjakkommentator.

Sovjetunionen var verdens ubestridte supermakt i sjakk. På grunn av prestisjen det ga ble det satt inn store ressurser fra myndighetenes side for å opprettholde posisjonen, og Anatolij Karpov, verdensmester på 1970- og 80-tallet, var et nasjonalt ikon som ble overdynget av æresbevisninger fra «Årets idrettsmann» til Lenin-ordenen. Men en kunne også rusle på boulevardene en søndag og spille med de ofte nokså gamle mennene som satt der bak hvert sitt sjakkbrett; kanskje sjuskete i tøyet, men kvasse spillere. Sjakk var også massekultur.

Russland har ikke den samme posisjonen som Sovjetunionen hadde, ganske enkelt fordi mange av de beste spillerne kom fra andre deler av imperiet, for eksempel Tejmur Radjabov fra Aserbajdsjan, Levon Aronian fra Armenia eller Vasyl Ivantsjuk fra Ukraina. Andre igjen har fått nye hjemland, som Nikita Vitjugov, nå nummer én i Storbritannia. Likevel har to av de fire utfordrerne til Magnus Carlsens verdensmestertittel siden han erobret den i 2013 vært russere, Sergej Karjakin og Jan Nepomnjasjtsjij. Under gjeldende sanksjoner kan russiske spillere spille under nøytralt flagg.

Nylig feiret det internasjonale sjakkforbundet FIDE 100 år, og i den anledning ble det delt ut en rekke priser. Magnus Carlsen fikk prisen for «Tidenes beste spiller,» en ære han var rask til å dele med Garri Kasparov. Men i takketalen sin benyttet Carlsen, som ikke er kjent for å blande seg i politikken, også anledningen til å ta til orde for at Russland og Belarus fortsatt bør være utestengt fra internasjonal sjakk, slik de er fra annen idrett. Dette var antakelig utslagsgivende for at utestengelsen ble opprettholdt under avstemningen noen dager senere, etter at Russland hadde fått Kirgisistan til å foreslå at den burde oppheves.

Midt i denne stormen står FIDE-president Arkadij Dvorkovitsj, tidligere russisk visestatsminister og formann i organisasjonskomiteen da landet var vertskap for fotball-VM i 2018. Dvorkovitsj har høstet anerkjennelse som en kompetent og effektiv leder som har ryddet opp i FIDE etter flere korrupte og udugelige forgjengere, og det pågår en kampanje for å fjerne regelen som hindrer ham i å stille til valg for en ny periode i 2026. Samtidig fikk han nylig en reprimande fra FIDEs etiske råd for å samarbeide med sanksjonerte personer og dermed stille sjakken i vanry. Blant annet er han medlem av Det russiske sjakkforbundets råd sammen med tidligere forsvarsminister Sergej Sjojgu og Putins pressetalsmann Dmitrij Peskov. Dette setter ham i en delikat situasjon. Han kom med kritiske uttalelser om Ukraina-krigen etter fullskalainvasjonen i 2022, men har senere vært forsiktig med hva han har sagt. I praksis er det vanskelig for ham å kutte båndene til regimet helt.

Da er det verre med Sergej Karjakin, Carlsens VM-utfordrer i 2016, som spilte jevnt med ham i tolv klassiske partier og bare tapte på grunn av nordmannens overlegne ferdigheter i lynsjakk. Karjakin er født i Simferopol og representerte Ukraina frem til 2009. De siste årene har han imidlertid fremstått som en ivrig støttespiller for Putins invasjon. Han har også arrangert sjakkurs for barn i de okkuperte områdene. Siste nytt er at han har fått sete i Føderasjonsrådet, «overhuset» i Russlands nasjonalforsamling, som senator for Krym.

Sjakk er storpolitikk. Den ikoniske kampen Fischer-Spasskij på 1970-tallet ble sett på som en test på hvilken samfunnsform som var den overlegne. President Vladimir Putin selv sies å være svært sjakkinteressert, og så langt det er mulig vil Putin sikkert fortsette å bruke sjakk for å heve Russlands prestisje. Det spilles imidlertid ikke lenger like mye på boulevardene i Moskva. Og selv i Carlsens verdensmestertid viste min uoffisielle research blant byens drosjesjåfører at en annen nordmann var langt mer kjent blant folk flest: Ole Einar Bjørndalen.