Vladimir Putin

Hva er det som driver Vladimir Putin? Hva er det han vil oppnå ved å ofre hundretusener av unge russiske liv og bombe deler av Ukraina, inkludert sykehus og skoler, tilbake til steinalderen, med reell fare for å utløse 3. Verdenskrig? Ser han for seg noen ende på det hele, og i så fall hvilken?

Putins mål og motiver kan ha endret seg underveis. Det er liten tvil om at han feilbedømte situasjonen forut for fullskalainvasjonen i februar 2022, muligens påvirket av det vellykte ublodige kuppet på Krym åtte år tidligere. Hvis Kiev hadde falt etter noen uker slik han sannsynligvis så for seg, hadde verden sett annerledes ut. Men hvorfor angripe Ukraina i det hele tatt?

Her er noen faktorer som kan ha spilt inn:

Sovjetnostalgi og stormaktsambisjoner

Putin har kalt Sovjetunionens sammenbrudd «den største geopolitiske katastrofen i det 20. århundre». Med et slag gikk verden over fra å ha to supermakter til én. Siden Russland senere ikke har spilt i samme divisjon som USA og for lengst også er forbigått av Kina i økonomisk og politisk tyngde, har Putins svar på denne situasjonen vært å argumentere for at verden er «multipolar», at den har flere likeverdige tyngdepunkter. Det innebærer også at det ikke finnes felles verdier; de såkalte universelle menneskerettighetene er f.eks. noe USA og Vesten prøver å tre nedover hodene på resten av verden og bruke for egne formål, og som resten av verden derfor ikke trenger å føle seg forpliktet av.

Uløselig knyttet til dette er helligholdelsen av Sovjetunionens innsats under 2. Verdenskrig, eller Den store fedrelandskrigen som den kalles i Russland. Putin har opphøyd seg selv til landets sjefshistoriker og blant annet gått sterkt i rette med dem som hevder at Molotov-Ribbentroppakten fra 1939 gjør Sovjetunionen til medskyldig i utbruddet av krigen. Å si dette offentlig i Russland i dag ville være direkte farlig; likeledes er det straffbart å kritisere eller omtale ufordelaktig de sovjetiske styrkenes opptreden under krigen. Minnene om krigen har for øvrig et sterkt personlig element for Putin: Foreldrene hans overlevde blokaden av Leningrad med nød og neppe, barnet som ville vært hans storebror, gjorde det ikke.

Som supermakt hadde Sovjetunionen en sikkerhetssone rundt seg i form av østblokklandene. Etter oppløsningen var Russland for svakt til å hindre at selv tidligere sovjetrepublikker, i første omgang de baltiske landene, ble medlemmer av NATO. Det har vært hevdet at Russland fikk garantier om at NATO ikke ville bli utvidet østover, og at det dermed er Vesten som har opptrådt aggressivt og skapt unødig spenning. Putin har uttalt at en rekke med tilgrensende NATO-land truer med å gjøre Russland til en «annenrangs nasjon». Tanken på et Ukraina som var medlem av NATO, og kanskje også EU, var derfor utillatelig.

Militært er Russland fortsatt en stormakt, men de har gått fra å knive med Storbritannia om å være verdens nest største våpeneksportør til å bli importør av store mengder nordkoreanske artillerigranater, mange av dem defekte. Samtidig sliter de med nedarvede holdninger fra sovjettiden. En av grunnene til at lastebilkonvoien mot Kiev ble stående fast, var at bilene hadde dårlige dekk. Innkjøperne hadde kjøpt billige kinesiske dekk og stukket resten av de bevilgede midlene i egen lomme. På andre av bilene var oljen tappet av mens de sto i opplag.

Denne uken har Putin samlet 36 land til BRICS-møte i Kazan’. Ikke bare Russlands dårlige venner av typen Nord-Korea eller Venezuela, men stormakter som Kina og India, representert på høyeste nivå. Her har han solt seg i statsmannsglansen og latt seg avfotografere med andre ledere. I hvor stor grad dette er beregnet på hjemmepublikum og i hvor stor grad han faktisk mener det er viktig, er vanskelig å si. Sett fra et vestlig synspunkt fremstår det som en form for alternativ virkelighet.

Mindreverdighetsfølelse og såret stolthet

Hva Putin følte der og da da Sovjetunionen brøt sammen, vet vi ikke. Men det er ikke unaturlig å trekke en parallell til Hitlers raseri over de ydmykende betingelsene Tyskland måtte godta etter 1. Verdenskrig. Det var allment akseptert at Sovjetunionen hadde «tapt» Den kalde krigen, og uansett var det nedverdigende å se landet falle fra hverandre på 1990-tallet, toppet av fallitten i 1998 da det ikke kunne betale regningene sine.

Som tidligere nevnt på denne bloggen opplevde Putin det også som ydmykende å se landets president fremstå som en klovn, som da Bill Clinton fikk latterkrampe over en av Jeltsins opptredener i fylla.

Forkvaklede ideer

Lenge trodde jeg at fortellingene om et Vesten i moralsk forfall og Russland som forsvarer av tradisjonelle verdier, eller om en vestlig konspirasjon med USA i spissen som har som mål å ødelegge Russland, var påskudd som Putin brukte for å rettferdiggjøre sin politikk, men ikke nødvendigvis trodde på. Nå er jeg ikke så sikker. At han er en kyniker, er utvilsomt, men samtidig virker det som han i større og større grad lever i en alternativ virkelighet. Han utnytter også reelle utviklingstrekk i vestlige land: jo flere bokstaver som føyes til rekken LHBTQ, jo lettere blir det for Putin å slå mynt på at han har fått innført i den russiske grunnloven at ekteskapet er mellom mann og kvinne. Jeg har også hørt ham si på TV at den russiske genpoolen er et av landets største konkurransefortrinn. Han fremstiller gjerne Russland som en unik sivilisasjon med en historisk misjon som går ut på å forsvare de «sanne» verdiene.

Samrøret med mørkemannen Patriark Kirill gjør ikke saken bedre. Den russiske ortodokse kirken støtter krigen i Ukraina fullt ut, ikke minst etter at det ukrainske patriarkatet ble uavhengig av Moskva. Når det gjelder Vestens angivelige konspiratoriske planer, tyder mye på at Putin har vært inspirert av Nikolaj Patrusjev, inntil nylig sekretær for Det nasjonale sikkerhetsrådet.

Et av Putins største fortrinn som politiker er at han er svært dyktig på TV, som er den viktigste informasjonskanalen for store deler av den russiske befolkningen. Han kan skru sjarmen eller sinnet av og på som han vil. Det betyr også at det er vanskelig å si hva han egentlig mener eller tror på.

Rikdom og makt

I forbindelse med «Panama Papers»-avsløringene i 2016 ble det kjent at en cellist i St. Petersburg, Sergej Roldugin, kontrollerte milliardverdier. Roldugin er barndomsvenn av Putin og gudfar til hans eldste datter, og det er alminnelig antatt at han forvalter rikdommen på vegne av ham. Indikasjonene er sterke nok til at han står på sanksjonslisten til både EU og USA. Det er flere i Putins nærmeste krets som antakelig fungerer som uformelle økonomiske rådgivere ved behov, for eksempel Gennadij Timtsjenko, grunnlegger av oljehandelsfirmaet Gunvor.

Putin blir noen ganger kalt «verdens rikeste mann». Det er åpenbart at han liker all pomp og prakt som følger med å være enehersker; han er ingen Josef Stalin, som sov på jernseng i en enkel nattskjorte. Det beste beviset på det er kanskje palasset ved Gelendzjik som Aleksej Navalnyj avslørte. Putin har også sørget for å berike dem rundt seg, for å binde dem tettere til seg og sikre deres lojalitet. Men er det økonomiske motiver som driver ham? Sannsynligvis har han mer penger enn han noen gang vil greie å bruke. Da er det mer sannsynlig at han motiveres av makt, beruses av følelsen av å kunne forandre historiens gang. De første årene av Putins regjeringstid gikk mange analyser ut på at han var en marionett for ulike maktstrukturer, og at hans styrke var å balansere ulike grupper mot hverandre. Nå er det ingen tvil om hvem som har makten. 

Stormannsgalskap

Det er mulig at Putin nå mener at han er den eneste som kan styre Russland. Hvis han holder seg i live og vinner neste valg, vil han ha sittet som president i 32 år når (hvis) han endelig går av. I tillegg kommer de fire årene med Medvedev som marionett 2008-2012, der Putin var den reelle makthaveren fra sin statsministerposisjon. Et særtrekk ved det russiske styresettet er at politikkutviklingen i hovedsak skjer i presidentadministrasjonen, mens regjeringens oppgave er å sette politikken ut i livet. Ministrene omtales da også gjerne som «tsjinovniki» (embetsmenn). De «harde» departementene som forsvar og innenriks er også formelt direkte underlagt presidenten.

Putin er ennå ikke gjenstand for persondyrkelse på samme nivå som Stalin eller Mao Zedong. Men medieoppslag opp gjennom årene tyder på at han ikke har spesielt gode rådgivere. Putin i bar overkropp; Putin som hjelper tranene å komme i gang med fugletrekket ved å fly foran i en motorisert hangglider; Putin som scorer mål i ishockey; Putin som bader i Svartehavet og straks oppdager to antikke amforaer på bunnen. Enhver kan la slikt gå til hodet på en.

Personlig sikkerhet

Hvis Putin skulle bli kastet som president, hvor skulle han gjøre av seg? Det opplagte svaret er kanskje Belarus; ellers vil det være få steder der han kan gjemme seg bort. Han har mange fiender, og Russland har vist gang på gang at de ikke nøler med å ta fiender av dage, også om de befinner seg i utlandet. I mars 2023 utstedte den internasjonale straffedomstolen ICC arrestordre på Putin for ulovlig bortføring av ukrainske barn. Han risikerer dermed å bli arrestert i mange land og deltar derfor ikke i møter i disse landene. For en mann som ser på seg selv som en av verdens fremste statsledere må det oppleves som flaut å ikke kunne reise fritt internasjonalt.

 

Putin er 72 år. Er det tenkelig at han overlater atomkofferten til en annen og trekker seg tilbake til et liv i luksus i Gelendzjik eller andre steder, kanskje med en liten vaktstyrke? Det vil ikke være nok med en garanti om immunitet fra den neste presidenten, slik han selv sørget for for Boris Jeltsin. Han vil alltid måtte kikke seg over skulderen.

Etter fullskala-invasjonen av Ukraina i februar 2022 har Putin giret Russland for permanent krig. Jeg er redd han tenker som den KGB-mannen han er: at krigen holder ham ved makten. Så lenge kretsen rundt ham tenker på samme måte, og så lenge han kan selge krigen til befolkningen som en kamp mot vestlig fascisme og forfall, er det vanskelig å se noen insentiver som kan trekke tilstrekkelig sterkt i motsatt retning. I tillegg opprettholder han bildet av Russland som stormakt. De baltiske landene bør begynne å bli nervøse.

 

Av de mange bøkene jeg har lest om Putin, vil jeg anbefale The Strongman av Angus Roxburgh som en god introduksjon, selv om den er over ti år gammel.